Slik bruker du modellen

Barnets behov i sentrum er både en forståelsesramme for barnets utvikling, men også et konkret verktøy i arbeid med barn, unge og deres familier. Modellen kan brukes av alle som jobber med barn.

En hvit trekantform som skal symbolisere kunnskapsmodellen ligger på en oransje stol.

Denne nettsiden er laget for å gjøre det enkelt å komme i gang med å bruke modellen. Enten du har erfaring eller ikke kjenner til modellen fra før, kan du bruke denne siden til å få en oversikt over selve modellen, eller finne informasjon og verktøy du kan bruke. Vi håper nettsiden kan skape engasjement og gi trygghet til å bruke kunnskapsmodellen.

Modellen kan brukes på flere måter

På noen av disse områdene har vi lenket videre til ressurser og fordypning som du finner på denne nettsiden. 

Som et felles rammeverk: Modellen kan fungere som en felles forståelsesramme for barns utvikling, både internt i en tjeneste, på tvers av ulike tjenester, og i samarbeid med barn og foreldre.

I samtaler med barn og foreldre: Modellen er nyttig både i forberedelser og som et verktøy for å strukturere og fokusere samtalen. Den hjelper til med å sette barnets behov og situasjon i sentrum. 

I samarbeid med ulike profesjoner og tjenester: Modellen kan brukes til å forberede, strukturere og utforme innholdet i samarbeid på tvers av fagfelt. Den fremmer en helhetlig tilnærming, der barnets beste vurderes fra flere perspektiver. 

For systematisk dokumentasjon: Modellen gir et rammeverk for dokumentasjon av barnets utvikling, behov og tiltak. Dette gjør det lettere å følge opp barnets situasjon over tid og sikre kontinuitet i hjelpen som gis.

I analyser, vurderinger og beslutninger: Modellen gir et solid grunnlag for å identifisere beskyttelsesbehov og risiko som omgir barnet, og hjelper oss til å systematisk bruke informasjonen til å gjennomføre en kvalitetssikret beslutningsprosess.

I alle faser av en sak der det er bekymring for et barn: Modellen kan brukes til å planlegge konkrete undersøkelser, som grunnlag for å innhente, systematisere og analysere informasjon, samt i evaluering av tiltak.

Som et bindeledd mellom ulike faser: Modellen kan synliggjøre det faglige grunnlaget for henvisninger mellom ulike tjenester, og bidra til at tiltak blir helhetlige, koordinerte og sammenhengende.

 

Se hvordan jordmor Kristin Forsberg bruker modellen i på helsestasjonen i Horten kommune i filmen under.

Helsestasjonen / Jordmor / Foreldre / Samarbeid

Jordmor om arbeidet med modellen på helsestasjon

02:17

Et verktøy for undring 

Som verktøy vektlegger nettsiden en undrende holdning i bruk av kunnskapsmodellen. Å være undrende betyr å være åpen og nysgjerrig, med et ønske om å virkelig forstå de menneskene vi møter. 

I samtaler og samarbeid vil informasjonen vi mottar om et barns behov og situasjon ofte bestå av en rekke beskrivelse og implisitte og eksplisitte tolkninger – gjort av oss selv, samarbeidspartnere, foreldre og barnet. Vi vil tolke og forstå barnet og familien på forskjellige måter. Gjennom nysgjerrighet og åpenhet kan vi få en dypere forståelse av barnets behov og situasjon, sett fra ulike perspektiver. 

Fallgruver 

En modell er aldri bedre enn den som bruker den. Områdene i kunnskapsmodellen gir ikke svar i seg selv. Områdene må ses på som oppmerksomhetspunkter, og det er vårt faglige skjønn og refleksjoner som gir de ulike områdene verdi. Det forutsetter at vi har en kritisk og reflektert holdning både til modellens kunnskapsgrunnlag, til hvordan vi bruker kunnskapen, og til våre egne tanke- og vurderingsmønstre. Når vi bruker kunnskapsmodellen er det derfor viktig å være åpne for å revurdere våre tolkninger, vurderinger og beslutninger – og kanskje til og med å innrømme feil. Fallgruver er typiske feil vi lett kan gjøre når vi prøver å forstå en situasjon, et barn eller en familie. Fallgruver kan være knyttet til vår tolkning av teori og kunnskapsgrunnlaget, og de kan være i oss selv – knyttet til våre egne tanker og følelser. Bevisstheten om ulike fallgruver kan støtte våre kritiske refleksjoner.

1. Barnet som en passiv mottaker
Når vi legger stor vekt på barnets behov, kan det virke som om barnet bare mottar hjelp uten selv å bidra. Men barn er aktive og påvirker sin egen utvikling gjennom samspill med foreldre og andre rundt seg. En samspills- og økologisk forståelse understreker nettopp dette: utvikling skjer i dynamisk samhandling, ikke i én vei fra voksen til barn.

2. Overvurdering av barnets sårbarhet
Et ensidig fokus på barnet som et «behovsbarn» kan bidra til at barnet oppfattes som særlig sårbart og lite i stand til å mestre livets utfordringer. I et ønske om å ivareta barnet kan voksne bli overbeskyttende og miste blikket for barnets plass i et fellesskap. Dette kan hemme utviklingen av selvstendighet, tilhørighet og mestring. Utvikling skjer ikke i et beskyttet vakuum – barn trenger gradvis ansvar og støtte til å håndtere utfordringer i tråd med alder, modenhet og situasjon.

3. Generalisering av barns behov
Modellens vektlegging av grunnleggende behov kan føre til at man generaliserer og antar at alle barn har de samme behovene uavhengig av kontekst. Selv om noen behov er universelle, må vi ta hensyn til barnets individuelle forutsetninger, erfaringer og kulturelle rammer. Derfor bør vi alltid stille spørsmålet: «Hvem er dette barnet, og hvordan ser livet ut for akkurat henne eller han?»

4. Glemmer at behov endrer seg med tid og situasjon
Barns behov er ikke faste. De endrer seg i takt med barnets alder, modenhet, erfaringer og livssituasjon. I tillegg påvirkes forståelsen av hva vi mener er viktige behov, av kunnskapen og samfunnsforholdene som gjelder akkurat nå. Derfor må vi alltid vurdere barnets behov i lys av både tiden barnet lever i, og situasjonen barnet står i.

1. Feiltolkning av tegn og signaler
Risiko hos barn kan være vanskelig å oppdage fordi tegnene ofte er diffuse eller misvisende. Seksuell lek trenger for eksempel ikke å være et tegn på overgrep. Dette kan føre til både over- og undervurdering av risiko.

2. Ser falske sammenhenger
Det er lett å tro at to forhold henger sammen, selv om de ikke gjør det. Slike koblinger kan være basert på stereotypier eller statistiske sammenhenger. Et typisk eksempel er antakelsen om at unge foreldre gir økt risiko for omsorgssvikt.

3. Overser risiko fordi barnet ikke viser belastning
Barn kan være i risiko uten å uttrykke at situasjonen er vanskelig. Voksne kan derfor feilaktig tro at alt er bra fordi barnet ikke viser tydelige tegn eller symptomer.

4. Ukritisk overføring av generell kunnskap 
Feil bruk av statistiske funn på gruppenivå kan gi feil vurderinger av det enkelte barnet. For eksempel kan skilsmisse være en risiko for utvikling, men de fleste barn som opplever skilsmisse klarer seg godt.

5. Feilvurdering av kontekst
Kunnskap om risiko og beskyttelse er alltid preget av kontekst, som kultur, alder, miljø og situasjon. For eksempel det som kan være en reell risiko i en aldersgruppe, trenger ikke være det i en annen.

6. Overforenkling av komplekse årsakssammenhenger
Risiko og beskyttelse oppstår sjelden på grunn av én enkelt faktor, men som et resultat av et komplekst samspill mellom miljø, relasjoner, personlige egenskaper og situasjon. For eksempel kan sammenhengen mellom skilsmisse og psykisk stress skyldes konfliktnivået, ikke selve skilsmissen. Det betyr at fravær av skilsmisse også kan være en belastning dersom konflikten blir værende.

7. For mye fokus på enkelthendelser eller enkelttegn
Når oppmerksomheten rettes mot enkelthendelser eller enkelttegn, kan man miste helhetsbildet av barnets situasjon. Risiko og beskyttelse må alltid forstås i sammenheng og ses i lys av barnets totale livssituasjon, relasjoner og ressurser.

8. Undervurdering av barnets egne opplevelser
Barnets perspektiv kan gi viktig innsikt, men blir noen ganger skjøvet til side til fordel for voksnes antakelser, fagkunnskap og erfaring.

9. Undervurdering av beskyttelsesfaktorer
Det finnes langt mer forskning på risikofaktorer enn på beskyttelsesfaktorer. Dette gjør det utfordrende å forstå hva som faktisk virker beskyttende for det enkelte barn. Mangelfull kunnskap kan føre til at vi overvurderer risiko og undervurderer barnets ressurser og muligheter.

1. Egen forforståelse, bakgrunn og verdier
Vi tolker verden ut fra egne erfaringer, bakgrunn og verdier. For eksempel kan en forforståelse som «rusmisbrukere er aggressive og lite sensitive», påvirke hvordan vi vurderer forelderens omsorg og samspillet mellom barn og foreldre.

2. Egne livserfaringer
Egne erfaringer og følelser kan skape sympatier eller antipatier. For eksempel en som selv er aleneforelder kan lettere identifisere seg med andre aleneforeldre, og dermed tolke situasjonen mer positivt eller negativt.

3. Iøynefallende eller følelsesladet informasjon
Når noe vekker sterke følelser – som vold, rus eller påstander om overgrep – kan det overskygge annen relevant informasjon. Vurderinger tas på grunnlag av det som føles mest alvorlig, ikke det som faktisk er mest presist eller relevant i barnets situasjon.

4. Førsteinntrykket styrer videre forståelse
Førsteinntrykk – både positive og negative – er vanskelige å endre selv når ny informasjon kommer til. Dette skjer fordi vi ofte leter etter, husker og tolker informasjon på måter som bekrefter det inntrykket vi allerede har dannet oss.

5. Ett perspektiv eller én teori blir dominerende
Når én teori eller faglig perspektiv dominerer, kan viktige forhold oversees. For eksempel kan et ensidig psykologisk perspektiv overskygge et kjønns-, etnisitet- eller fattigdomsperspektiv.

6. Egne stereotypier
Stereotypier bygger på forenklede antakelser som kan føre til feilaktige tolkninger av et barns situasjon. For eksempel kan antakelsen om at «barn fra bestemte kulturer er mer lydige» føre til at man overser tegn på at et barn faktisk er redd eller under press hjemme.

7. Gruppepress og sterk arbeidskultur
Sterke normer eller enighet i et team kan hindre at alternative perspektiver ikke kommer frem eller blir vurdert på lik linje. Gruppepress og normer kan føre til at kritiske spørsmål ikke stilles, ny informasjon overses og vurderingene blir ensidige.