Nettverk og sosial integrering

Artikkel 6 i FNs barnekonvensjon gir alle barn rett til et liv og en framtid. Det betyr at barn skal ha de beste mulighetene til å vokse opp og få et godt liv. Dersom det er noe som er vanskelig i barnets liv, har barnet rett til å få hjelp til å få det bedre.

Familiens profesjonelle nettverk består av personer som har kontakt med familien i kraft av sitt yrke. Det kan være barnehage, skole, psykolog eller lignende, som har en forbindelse til familien.

For barn og familier som har behov for støtte fra hjelpeinstanser, kan hjelpen gi beskyttelse dersom den er samordnet og samsvarer med barnets behov.

Dersom innsatsen til det profesjonelle nettverket ikke samsvarer med det behovet barnet har, kan dette utgjøre en indirekte risiko. Det samme gjelder dersom barnet eller foreldrene selv må samordne innsatsen. Manglende støtte fra det profesjonelle nettverket kan forsterke en allerede belastende livssituasjon (Socialstyrelsen, 2023, s.42).

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Sverige. Socialstyrelsen. (2023). Grundbok i BBIC: barns behov i centrum. ([Rev. utg.]).

Ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 5, har barn rett til å bli ivaretatt av foreldre, slektninger og lokalsamfunn. Det sosiale nettverket er venner, naboer og øvrig familie som barnet, foreldrene og søsken har kontakt med. Det kan også være andre betydningsfulle voksne som barnet møter på ulike arenaer.

Ved å kartlegge familiens nettverk, vil en få oversikt over ressurser som spiller, og kan spille, en rolle i barnets liv. Tilhørighet og det å ta del i aktiviteter utenfor familien kan ha en positiv innflytelse både på foreldrenes ferdigheter og barnets utvikling. Et prososialt nettverk kan både virke støttende og beskyttende i barns liv, og kan kompensere for en utfordrende omsorgssituasjon (Socialstyrelsen, 2023, s. 41).

Involvering i ulike samfunnsengasjement og aktiviteter en positiv innvirkning på barn og unges helse, atferd og trivsel. (Helsedirektoratet, 2018, s. 46).

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Helsedirektoratet (2018) Kunnskapsgrunnlag – metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge
• Sverige. Socialstyrelsen. (2023). Grundbok i BBIC: barns behov i centrum. ([Rev. utg.]).

Ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 30 har barn rett til å lære og bruke sitt eget språk. Dette henger tett sammen med barnevernets plikt til å ta hensyn til etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. 

Et godt utviklet morsmål er viktig for barnets innlæring av norsk. Morsmålet er også viktig for barnets utvikling av egen identitet, samhandling med familie og for å kunne uttrykke og utfolde seg. Foreldre kan bruke det språket de behersker best og kan uttrykke seg best på i oppdragelsen og samspillet med barnet. Dette krever at foreldrene bruker det språket hvor de best kan nyansere og uttrykke følelser, og ikke et språk foreldrene selv har begrensede kunnskaper i (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring, u.å.).

Barnehagen og skolen har ansvar for å tilrettelegge for barnets språkutvikling, i nært samarbeid med foreldrene. Flerspråklige barn har rett til å få særskilt norskopplæring frem til de har fått tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige undervisningen i skolen. Hvis nødvendig, har barn også rett til morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring eller begge deler (Opplæringslova, 1998). 

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (u.å.) Barn i flerspråklige familier - informasjonshefte
• Opplæringslova (1998) Lov om grunnskole og den vidaregåande opplæringa.

Det fremgår av FNs barnekonvensjon artikkel 14 at barn har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Barn som vokser opp i strenge religiøse miljøer, kan, gjennom å bli utsatt for kontroll og strenge rammer, bli fratatt muligheten til å lære storsamfunnet å kjenne.

Noen barn og unge lever isolert fra storsamfunnet og frykter konsekvenser dersom de bryter med de normene og reglene som gjelder i trossamfunnet. Enkelte barn utsettes for en indoktrinering som kan defineres som psykisk vold, og lever med angst for å gjøre noe «galt» (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2020, s. 2).

«Små sko – stor tro» utarbeidet av Hjelpekilden og Redd barna, gir oppsummerende råd gitt av unge voksne med egenerfaringer fra lukkede religiøse samfunn (Hjelpekilden, 2017).

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Hjelpekilden. (2017) Små sko stor tro.
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2020) Høringssvar fra Bufdir – forslag til forskrifter til trossamfunn.

FNs barnekonvensjon artikler 13-15 er eksempler på artikler som verner om barnets frihet og rett til å uttrykke seg, delta i sammenslutninger og engasjere seg. Bestemmelsene viser samtidig til at disse rettighetene har grenser. Grensene handler om de tilfellene der barnets handlinger eller atferd griper inn i andres trygghet, sikkerhet eller grunnleggende rettigheter.

Opplevelsen av utenforskap, det ikke å passe inn, eller følelsen av å mislykkes på skolen, blant klassekamerater, i arbeidslivet, i lokalmiljøet eller i samfunnet, er felles for mange som søker seg til ekstremistiske miljøer. De kan også oppleve relasjonelle utfordringer med å knytte seg til etablerte sosiale grupper.

Flere radikaliserte har på ulike måter opplevd krenkelser i livet, som mobbing og mishandling, destruktive familieforhold med rusmisbruk og vold, dårlig økonomi, eller arbeidsløshet (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015, s. 15).

Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme presenterer forslag til trinn i håndtering av en bekymring for en person som står i fare for å bli radikalisert (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015). Nettstedet utveier.no gir inngående kunnskap knyttet til veien inn, hva radikalisering er, veien ut og andre instansers ansvarsområder innen området.

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• RVTS Øst (2021) Kunnskapsportalen radikalisering og voldelig ekstremisme. Hentet 12.02.2021
• Justis- og beredskapsdepartementet (2015) Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme

FNs barnekonvensjon gir rett til vern for barn av urfolk og minoriteter. Ifølge konvensjonens artikkel 30 har barn som tilhører en minoritet eller et urfolk rett til eget språk, kultur og religion, og artikkel 8 viser til barnets rett til respekt for sin identitet. Videre viser artikkel 20 til at det skal tas tilbørlig hensyn til kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ved plassering utenfor hjemmet.

Urfolk og nasjonale minoriteter er ofte mer sårbare for menneskerettighetsbrudd enn majoritetsbefolkningen generelt (Norges institusjon for menneskerettigheter, 2020). Deres særlige rettigheter er uttrykt i internasjonale konvensjoner og nasjonale lover. Dette inkluderer blant annet retten til å uttrykke og bevare sin kultur, religion og sitt språk (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Alle med tilknytning til en minoritet skal selv få avgjøre om en vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2021).

Det fremgår av forarbeidene til ny barnevernslov, jf. Prop. 133 L (2020-2021), at kunnskap om barnets bakgrunn vil bidra til at barnevernsansatte i større grad kan forstå barn og familiers situasjon, vurdere behovet for tiltak og eventuelt finne egnede tiltak.

Referanser:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Utdanningsdirektoratet (2020) Nasjonale minoriteter
• Norges institusjon for menneskerettigheter (2020) Nasjonale minoriteters menneskerettigheter
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2021) Fosterhjemsplasseringer i barnets slekt eller nære nettverk, og om søskenplasseringer - faglige anbefalinger
• Prop 133 L (2020-2021). Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven.