Stimulering og veiledning

Stimulering og veiledning handler om hvordan foreldre støtter og gir barnet mulighet til sosial og følelsesmessig utvikling. For de yngste barna er samspill med foreldrene avgjørende, mens lek med jevnaldrende blir stadig viktigere etter hvert som barnet vokser. En balansert oppdragerstil, der støtte kombineres med tydelige grenser, gir barn forutsigbarhet og hjelper dem å forstå sosiale og moralske rammer. Derfor er det viktig at foreldre både engasjerer seg i barnets liv og veileder dem på en trygg og forståelig måte.
 

02 Stimulering og veiledning

Det følger av artikkel 18 i FNs barnekonvensjon at foreldrene skal ivareta barnets utvikling og oppdragelse, og at barnets beste skal komme i første rekke. Artikkel 5 i barnekonvensjonen om foreldreveiledning viser at foreldrene har rett til å gi de rådene de mener barnet trenger, og de skal støtte det. Jo eldre barnet blir, desto mer skal foreldrene legge vekt på barnets synspunkter.

For sped- og småbarn er samspillet med foreldrene den viktigste stimulansen. De yngste barna har behov for å få stimulert sine sanser gjennom blikkontakt, lyd, lys og motorikk. Barn kan også bli overstimulert. Foreldrenes sensitivitet er derfor en sentral foreldreferdighet for å fange opp barns behov for stimulering og ro.

Intuitiv foreldreomsorg, der gode dagligdagse og gjentagende erfaringer og den emosjonelle investeringen dette bringer med seg, kan virke beskyttende og sannsynliggjør at spedbarnet utvikler en trygg relasjon til omsorgsgiver (Nordanger & Braarud, 2017, s. 48).

Barn om møtes med kjærlighet og trygghet, lærer at belastninger og stress kan mestres gjennom omsorgspersoners reguleringsstøtte (Steele og Steele, 2005). Dette vil øke sannsynligheten for å utvikle en identitet og oppfatning av seg selv som elskelig og ivaretatt (Bowlby, 1969).

I førskolealder får lek med jevnaldrende økt betydning, og for barn i skolealder utgjør samvær med jevnaldrende en enda viktigere del av tilværelsen. I løpet av barnets oppvekst vil foreldrenes rolle handle mer og mer om å støtte barnet i å utforske, og å delta i aktiviteter som gir barnet mestring. Barn som får støtte og hjelp til leksene av foreldrene, gjør det bedre på skolen (Castro et al. 2015).

Referanser:

  • FNs konvensjon om barnets rettigheter
  • M. Castro, E. Expósito-Casas, E. López-Martín, L. Lizasoain, E. Navarro-Asencio, J.L. Gaviria. (2015) Parental involvement on student academic achievement: A meta-analysis. Educational Research Review, 14 (2015), pp. 33-46.
  • Bowlby, J. (1969) Attachment and Loss: Attatchment. New York: Basic Books.
  • Nordanger, D. Ø. og Braarud, H. C. (2017) Utviklingstraumer – regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Fagbokforlaget.
  • Steele, H., & Steele, M. (2005). Understanding and resolving emotional conflict: The London Parent- Child Project. I E. Waters, K.E. Grpssmann, & K. Grossmann (Red.), Attachment from infancy to adulthood: the major longitudinal studies (s. 137-164). New Yorok: The Guilford Press.

Det følger av artikkel 18 i barnekonvensjonen at foreldre skal sørge for at barn får nødvendig beskyttelse og omsorg, og de skal gjøre det de mener er best for barnet sitt.

Artikkel 5 i barnekonvensjonen om foreldreveiledning, viser at foreldrene har rett til å gi de rådene de mener barnet trenger, og de skal støtte barnet. Støtten og veiledningen tilpasses barnets alder og utvikling. Jo eldre barnet blir, desto mer skal foreldrene legge vekt på barnets synspunkter. Viktige aspekter er samspillet mellom barn og foreldre, stimulering av lek og sosialt samvær med andre barn, bekreftelse og respons ut fra barnets forutsetninger, engasjement i barnets liv, grensesetting og respekt for barnets integritet.

En viktig foreldreferdighet er å veilede barnet og formidle kunnskap som er tilpasset barnets utviklingsnivå. Å sette grenser er nødvendig og kan lære barnet å forholde seg til rammene for hva som er sosialt og moralsk ansvarlig. Samtidig får barnet forutsigbare og trygge rammer ved at barnet får mulighet til å forstå hva som forventes. Hvor grensene går, bør tilpasses barnets alder og behov (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, u.å.).

En kombinasjon av støtte og empati ved grensesetting, utgjør beskyttelse for barns utvikling. Det kan utgjøre risiko for barnets utvikling dersom foreldrene har manglende grensesetting, en streng og disiplinerende grensesetting, eller en inkonsekvent grensesetting der reglene stadig endres (Helsedirektoratet, 2018, s. 24).

Måten grensene settes på, har mye å si for om barnet forstår og aksepterer grensene. Tydelige forventninger og klare beskjeder vil hjelpe barnet å forholde seg til grensene. Barnet har også behov for at foreldrene viser forståelse for barnets ønsker og behov, samtidig som de forklarer hvorfor grensene er som de er, på en måte som er rolig og tydelig overfor barnet (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, u.å.).

Referanser:

  • FNs konvensjon om barnets rettigheter
  • Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (u.å). Sett gode grenser for barna. Se bufdir.no og Foreldrehverdag.
  • Helsedirektoratet (2018). Kunnskapsgrunnlag - metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge.